Fornybarpakke med «blindpassasjer»

Stortingsproposisjonen er nok en bekreftelse på at direktivene og forordningene i fjerde energipakke er innvevde i hverandre.

Foto: Matt Artz, fra unsplash

Regjeringa snubler i egne bein når den forsøker seg på kunstig oppstykking av den fjerde energimarkedspakka fra EU.

Kommentar: Jan Steinholt

Rett oppunder påske la regjeringa fram proposisjonen for å innlemme Fornybardirektivet, Bygningsenergidirektivet og Energieffektiviseringsdirektivet i EØS-avtalen. Men også andre deler av den fjerde energimarkedspakka følger med som blindpassasjer.

Tilsynelatende gir tilpasningsteksten fra EØS-komiteen de tre EFTA-statene unntak fra EUs felles utslippsmål. EØS-komiteen er organet der de tre EFTA-statene, sammen med EU, vedtar tilføyelser og endringer i EØS-avtalen. Vesentlige endringer i avtalen må godkjennes av parlamentene i Island, Liechtenstein og Norge.

Øystaten Island har fått unntak for beregning av utslipp fra flytrafikk på linje med Kypros og Malta. Norge har fått beskjedne unntak på enkelte kontroversielle punkter. De består blant annet i at områder som berører samiske interesser kan få de korte saksbehandlingsfristene forlenget med ett år «i tilfeller der Norge har plikt til holde samråd med det samiske folket». Direktivet innebærer at Norge ikke kan stille andre bærekraftskriterier og krav til klimagassreduksjoner enn de som følger av direktivet (Proposisjonen, kap. 4 om økonomiske og administrative konsekvenser).

Samtidig underlegges Norge selve forvaltningsregimet i EUs energiunion. Dette skjer gjennom en rekke henvisninger til Styringsforordningen – en forordning i fjerde energipakke som ikke er foreslått tatt inn i EØS-avtalen.

Nasjonale og felles fornybarmål

«Norge, Island og Liechtenstein skal ikke bidra til EUs felles måloppnåelse for fornybar energi i 2030. I stedet etablerer hver av EØS/EFTA-statene nasjonale veiledende fornybarmål for 2030», heter det. Det veiledende nasjonale målet for Norges fornybarandel i 2030 settes til 77,5 prosent.

Et naturlig spørsmål er hvorfor Fornybardirektivet absolutt må innføres hvis Norge likevel kan etablere egne nasjonale mål? Det nærliggende svaret er at Norge med dette blir underlagt det overordna styrings- og rapporteringssystemet for energiunionen.

Rapporteringsforpliktelsene knyttet til fornybardirektivet er nemlig flyttet til forordning (EU) 2018/1999 om et styringssystem for energiunionen og klimatiltak (styringssystemforordningen). Dette betyr at Norge blir underlagt EUs forvaltningssystem for energiunionen.

I EØS-komiteens beslutningstekst er dette presisert slik:

‘Hver EFTA-stat skal fastsette et nasjonalt veiledende mål for fornybar energi, uttrykt som en andel fornybar energi i brutto sluttforbruk av energi i 2030, som en del av sine integrerte nasjonale energi- og klimaplaner i samsvar med artikkel 3–5 og 9–14 i forordning (EU) 2018/1999. Når EFTA-statene utarbeider utkast til de integrerte nasjonale energi- og klimaplanene, kan de vurdere å bruke formelen nevnt i vedlegg II til nevnte forordning.’

Ordlyden etter første komma er identisk med teksten i direktivets artikkel 3.

Det er ingen EØS-tilpasning av direktivets artikkel 30 der Kommisjonen ved hjelp av gjennomføringsrettsakter kan beslutte om en slik meldt nasjonal ordning oppfyller vilkårene i direktivet.

I proposisjonen står det videre: «EØS/EFTA-statene vil rapportere på sine mål gjennom utarbeidelse av nasjonale energi- og klimaplaner under forordning (EU) 2018/1999 (styringssystemforordningen).»

Den «lille» haken er at denne forordningen egentlig er Norge uvedkommende.

Utenriksdepartementet skriver: «Energibestemmelsene i styringssystemforordningen er så langt ikke tatt inn i EØS-avtalen.»

Hva er styringsforordningen?

Formålet med styringssystemforordningen er å samordne planer og rapportering bl.a. knyttet til energiregelverk som energieffektivitetsdirektivet, bygningsenergidirektivet og fornybardirektivet, skriver Energidepartementet i stortingsproposisjonen.

Styringsforordningen er en av til sammen åtte forordninger og direktiver i den fjerde energimarkedspakka. Regjeringa sier at den bare har planer om å innføre Fornybardirektivet, Energieffektiviseringsdirektivet og Bygningsenergidirektivet. Styringsforordningen og de fire andre gjenstående rettsaktene i energipakka blir påstått å være helt uaktuelle i overskuelig framtid.

Problemet med dette er at direktivene og forordningene i fjerde energipakke henger sammen og ofte viser til hverandre. Fornybardirektivet 2018 (også kalt RED II) henviser til forordningen om styringssystemet for energiunionen hele 25 ganger. I stortingsproposisjonen er Styringsforordningen nevnt 15 ganger.

Grunnen til dette er at forordningen er helt sentral for å virkeliggjøre energiunionen til EU. Styringssystemet er et overordna rammeverk som skal legge til rette for oppnåelse av Energiunionens mål, skreiv Energidepartementet i sitt EØS-notat fra 2019.

Vi gjentar: Forordningen om styringssystemet er ikke foreslått inntatt i EØS-avtalen. Den legges likevel til grunn for implementering av fornybardirektivet.

Utvidelse av opprinnelsesgarantier

I Norge er praktisk talt all elektrisk energi fornybar i utgangspunktet. Det er meningsløst og fordyrende for norsk industri å kjøpe bevis på at så er tilfelle. I Hurdalsplattformen var Arbeiderpartiet for å avvikle såkalte opprinnelsesgarantier om at en bestemt kraftmengde er produsert med fornybare kilder. Nå har partiet snudd. På grunn av fornybardirektivet?

Direktivets grønnvaskingsbestemmelser i form av «opprinnelsesgarantier» er omfattende. Departementet skriver i proposisjonen:

«Direktivets utvidelse av opprinnelsesgarantiordningen til å omfatte alle energibærere, herunder elektrisitet, fjernvarme, biogass og hydrogen, vil innebære at norske produsenter av bl.a. fjernvarme, biogass og hydrogen kan selge slike garantier på lik linje med produsenter i EU-statene. Utvidelsen krever at Energidepartementet utvider dagens ordning og utpeker myndigheter som skal utstede de ulike typene opprinnelsesgarantier.»

Tidsfrister og samiske interesser

Motstanden mot fornybardirektivet har særlig dreid seg om de korte saksbehandlingsfristene før nye utbyggingsvedtak. Disse korte fristene består etter EØS-tilpasningene.

«Tidsfrist for saksbehandling er satt til to år. Dersom anlegget har en kapasitet på under 150 kW, eller det er tale om oppgradering, er fristen i stedet ett år. Begge fristene kan forlenges med ett år ved ‘ekstraordinære omstendigheter’.»

Innrømmelsen Norge har fått i tilpasningsteksten er muligheten for en forlenga saksbehandlingsfrist på inntil ett år i tilfeller der norske myndigheter «har plikt til å konsultere samiske interesser». Det er liten grunn til å anta at Sametinget sier seg fornøyd med denne «muligheten».

For å sukre pillen synser departementet om at arealplanlegging etter plan- og bygningsloven «vurderes å falle utenfor virkeområdet til tidsfristene». Direktivet regulerer ikke konsekvensene av å bryte fristene, heter det videre. Skal dette forstås som en diskret oppfordring til å bryte fristene i et direktiv det er så maktpåliggende for regjeringa å innføre?

Vage formuleringer i direktivteksten gir ingen trygghet, ettersom EU-kommisjonen har utstrakte fullmakter til å vedta rettsakter som strammer opp de ulike bestemmelsene. Det kan den gjøre gjennom delegerte kommisjonsforordninger og gjennomføringsforordninger. En slik delegert Kommisjonsforordning ((EU) 2022/759) som innskjerper Fornybardirektivet, vil EØS-komiteen og regjeringa også ha innlemmet.

Behandlingsprosessen det legges opp til for å presse Fornybardirektivet, Bygningsenergidirektivet og Energieffektiviseringsdirektivet i EØS-avtalen, avdekker at disse direktivene ikke kan løsrives fra resten av den fjerde energimarkedspakka.

Alle de åtte rettsaktene henger sammen og inngår i en helhet. Stortingsrepresentanter som er imot at Norge skal bindes av Energiunionens mål, må følgelig avvise alle de tre direktivene og hele fjerde energimarkedspakke.